Toneskalaen er et viktig verktøy for alle sider av livet som har med ens medmennesker å gjøre. Den er en skala som viser de suksessive emosjonelle tonene en person kan oppleve. Med «tone» menes den forbigående eller vedvarende emosjonelle tilstanden til en person. Emosjoner som frykt, sinne, sorg, entusiasme og andre som folk opplever, vises på denne gradvise skalaen.

Dyktig bruk av denne skalaen gjør en i stand til både å forutsi og forstå menneskers atferd med alle dens manifestasjoner.

Denne toneskalaen avmerker livets nedadgående spiral fra full vitalitet og bevissthet gjennom halv vitalitet og halv bevissthet ned til død.

Ut fra diverse beregninger om livsenergien, ut fra observasjon og ut fra tester, er denne Toneskalaen i stand til å vise atferdsnivåene etter hvert som livet forfaller.

Disse forskjellige nivåene er felles for alle mennesker.

Når et menneske nesten er dødt, kan det sies å være i kronisk apati. Og det oppfører seg på en bestemt måte overfor andre ting. Dette er 0,1 på toneskalaen.

Når et menneske kronisk sørger over tapene sine, er det på sorg. Og det oppfører seg på bestemte måter overfor mange ting. Dette er 0,5 på skalaen.

Når en person enda ikke er så lavt som sorg, men innser at tap er nært forestående, eller kronisk sitter fast på dette nivået på grunn av tidligere tap, kan man si at han er på frykt. Dette er rundt 1,1 på skalaen.

En person som sloss mot trusler om tap, er i sinne, og oppviser andre atferdsaspekter. Dette er 1,5.

Personen som bare mistenker at tap kan finne sted, eller som har satt seg fast på dette nivået, er forbitret. Han kan sies å være på antagonisme. Dette er 2,0 på skalaen.

Over antagonisme er en persons situasjon ikke så god at han er entusiastisk, og ikke så dårlig at han er forarget. Han har mistet noen mål og kan ikke umiddelbart finne andre. Han sies å være i kjedsomhet, eller på 2,5 på toneskalaen.

På 3,0 på skalaen har en person en konservativ, forsiktig holdning overfor livet, men når sine mål.

På 4,0 er individet entusiastisk, lykkelig og vitalt.

Svært få mennesker er naturlig på 4,0. Velvillig anslått er gjennomsnittet sannsynligvis rundt 2,8.

Du har sett denne skalaen i funksjon før nå. Har du noensinne sett et barn som prøver å skaffe seg, la oss si et kronestykke? Først er han glad. Han vil simpelthen ha et kronestykke. Hvis han nektes, forklarer han så hvorfor han vil ha det. Hvis han ikke får det, og ikke vil ha det i sterk grad, begynner han å kjede seg og går sin vei. Men hvis han virkelig vil ha det, vil han bli antagonistisk med hensyn til dette. Så vil han bli sint. Så, hvis dette ikke lykkes, kan han lyve om hvorfor han vil ha det. Hvis dette mislykkes, går han inn i sorg. Og hvis han fremdeles får nei, synker han til slutt ned i apati og sier at han ikke vil ha det. Dette er fornektelse.

Et barn som trues av en fare, går også nedover skalaen. Først er han ikke klar over at faren er rettet mot ham, og han er glad og fornøyd. Så begynner faren, la oss si at det er en hund, å nærme seg ham. Barnet ser faren, men tror fremdeles ikke at den er beregnet på ham, og fortsetter med det han holder på med. Men lekene hans «kjeder» ham for øyeblikket. Han er litt engstelig og ikke sikker. Så kommer hunden nærmere. Barnet er «forbitret over den» eller viser litt antagonisme. Hunden kommer enda nærmere. Barnet blir sint og gjør et forsøk på å skade hunden. Hunden kommer enda nærmere og er mer truende. Barnet blir redd. Når redselen ikke er til noen hjelp, gråter barnet. Hvis hunden fremdeles truer ham, kan barnet gå inn i apati og simpelthen vente på å bli bitt.

Gjenstander, dyr eller mennesker som støtter overlevelse, får individet til å gå nedover Toneskalaen når vedkommende ikke har tilgang til dem.

Gjenstander, dyr eller mennesker som truer overlevelse, får individet til å gå nedover Toneskalaen etter som de nærmer seg vedkommende.

Denne skalaen har en kronisk og en akutt side. En person kan bringes nedover Toneskalaen til et lavt nivå i ti minutter, og så komme opp igjen. Eller han kan bringes nedover den i ti år og ikke komme tilbake opp igjen.

Et menneske som har lidd for mange tap, for mye smerte, har en tendens til å sette seg fast på et lavere nivå på skalaen og holde seg der med bare små svingninger. Da vil vedkommendes generelle og vanlige atferd befinne seg på det nivået av Toneskalaen.

Akkurat som et 0,5-øyeblikk av sorg kan få et barn til å handle i overensstemmelse med sorgområdet i en kort stund, kan en 0,5-fiksering få et individ til å oppføre seg 0,5 overfor de fleste tingene i livet sitt.

Atferd er enten momentan eller fiksert.