Å styre et barns oppmerksomhet

Mange mennesker sier vanemessig til et barn: «Ikke gjør det, ellers blir du syk», «Herregud, det er opplagt at du holder på å få en skikkelig forkjølelse», «Du blir syk hvis du fortsetter med det der», «Jeg bare vet at Jon kommer til å få meslinger hvis han går på skolen», og utallige andre slike pessimistiske antydninger. De bruker også tusenvis av uttalelser av typen «ikke gjør», «kan ikke» samt «kontroller deg selv». Foreldre bør passe seg for disse frasene og så vidt mulig unngå å bruke dem. Med litt fantasi og øvelse er det ikke vanskelig å finne måter å holde barn unna vanskeligheter på uten konstant å bruke verbale restriksjoner. Så langt det lar seg gjøre, bør forslagene et barn får, være positive. Klart og tydelig å illustrere hva som skjer med en glassflaske når den faller, vil få ideen bedre over enn tusenvis av rop av typen «Kom deg vekk fra den!» eller «Sett den fra deg!»

Jevne, myke bevegelser og en rolig stemme kan langt på vei hindre restimulering når man håndterer barn. Enhver som ønsker å arbeide godt med barn, vil rendyrke disse egenskapene. De er spesielt verdifulle i nødssituasjoner.

Hvis man trenger å fange et barns oppmerksomhet raskt fordi det utvikler seg en potensielt farlig situasjon så langt unna at den som passer barnet ikke rekker å skynde seg bort til barnet, vil det å rope barnets navn høyt nok til å bli hørt, klare seg og være harmløst. Det er mye bedre enn rop som pålegger en «Stopp!» «Bli der!» «Ikke gjør det!» og så videre. Det er ikke på langt nær så tilbøyelig til å restimulere barnet.

Å huske

Å be et barn om å huske, kan brukes i hundrevis av situasjoner som oppstår fra dag til dag: når barnet er urolig, ulykkelig og gråter for noe; når det føler seg litt sykt; når det er tydelig restimulert av noe; når det har overhørt en dramatisering (å gjenta i nåtid noe som skjedde i fortiden) eller noen har straffet det strengt eller gitt utløp for en dramatisering rettet mot det; når det føler seg avvist – faktisk hver gang et barn er ulykkelig eller nervøst av en hvilken som helst grunn, eller når du vet at det har hatt en sterkt restimulerende opplevelse.

Når et barn opplever noe opprørende eller traumatisk, kan lignende hendelser reaktiveres i sinnet til barnet.

Disse forsvinner når man får barnet til å snakke om den nåværende opprørtheten.

Barnet bør ledes til å gjengi det som skjedde som om det foregikk i nåtid. Dette vil utlade ethvert traume forbundet med det.

Prinsippet her er å få tak i de spesifikke uttrykkene og situasjonene som forårsaker restimuleringene. Denne teknikken kan selvsagt bare brukes etter at barnet har lært å snakke nok til å gi en sammenhengende beretning om hva det tenker og føler.

Hvis barnet føler seg opprørt (ikke alvorlig sykt), kan du starte med å spørre det om når det har følt seg slik før. Vanligvis vil et barn huske det. Etter som du stiller ytterligere spørsmål om hva som skjedde, hva det gjorde på det tidspunktet, hvem som snakket, hva som ble sagt, hvordan det følte seg, vil barnet beskrive scenen klart og tydelig. Når det gjør det, få det rett og slett til å gå gjennom det igjen noen ganger. Når du kommer til slutten, si: «Fortell meg om det igjen. Hvor var du da far snakket?» «Fortell det igjen.» Eller bare: «La oss nå se, du satt på sofaen da far sier – hva sier han?» En hvilken som helst enkel frase som vil returnere barnet til begynnelsen av scenen, kan brukes.

Det er ikke nødvendig å gjøre denne handlingen innviklet. Barn forstår «Fortell det igjen». De elsker selv å høre historier om og om igjen, og de elsker å fortelle historiene sine til et interessert publikum. Men vær ikke overdrevent medfølende. Vis hengivenhet og interesse, ja, men la være med å trøste eller jamre «Stakkars liten, stakkars lille venn!» eller lignende uttrykk. Hvis du gjør dette, begynner barnet ofte å se på skaden eller opprørtheten som verdifull, fordi den skaffet det spesiell oppmerksomhet og sympati.

Jo mer du kan gå inn i et barns realitet, desto bedre vil du kunne hjelpe det. Etterlign tonen i barnets stemme, dets «Ja!» «Det gjorde du!» «Og hva skjedde så?»– tilpass deg selv til dets klare og tydelige mimikk, oppsperrede øyne, åndeløse interesse eller hva som måtte være barnets stemning og tone – men ikke så langt som til etteraping, selvsagt. Hvis du ikke kan gjøre dette bra, vær da bare enkel, naturlig og interessert.

Når et barn er restimulert, vil det ofte bruke én eller to fraser om og om igjen. I så tilfelle kan du starte med: «Hvem sier det?» eller «Hvem sier det til deg?» eller «Når hørte du det?»

Noen ganger vil barnet insistere: «Jeg sier det: ’hold munn, din gamle tosk!’» eller hva enn uttrykket er. Spør så: «Hvem andre sier det?» eller «Se om du kan huske når du hørte noen andre si det», og barnet vil vanligvis begynne å fortelle deg om en hendelse.

En kvinne som arbeidet med datteren sin, ble forbløffet da barnet sa: «Du sa det, mamma, for lenge siden.» «Hvor var du da jeg sa det?» «Å, jeg var bare en liten ting – i magen din.» Dette vil antakelig ikke skje ofte. Men etter som barnet får ideen, kan det skje før eller senere. Uansett hva hendelsen er, bare fortsett å spørre for å bygge opp hendelsen. «Hva gjorde du? Hvor var du? Hvor var jeg? Hva sa pappa? Hvordan så det ut? Hvordan følte du deg?» og så videre. Få barnet til å gjenkalle hendelsen noen ganger inntil det ler. Dette vil frigjøre det fra restimuleringen.

Bruk av dukker eller tøydyr

Det å overhøre uenighet eller krangel mellom foreldrene kan være ekstremt urovekkende.

En mor eller far kan hjelpe til med å fjerne barnets bekymring ved å få barnet til å bruke dukker for å demonstrere hva som skjedde.

Barnet gjenskaper hendelsen med dukkene ...

... og enhver gjenværende opprørthet hos barnet kan raskt forsvinne.

Hvis en far vet at barnet har overhørt en dramatisering eller er blitt strengt straffet eller skjent på, kan han håndtere dette noen timer etter hendelsen ved å spørre om det. «Husker du da jeg ropte til mor i går kveld?» Hvis barnet ikke er vant til å uttrykke sitt sinne mot foreldrene, eller hvis det er blitt strengt undertrykt tidligere, kan det kreve noe overtalelse å få det til å fortelle om det. Mens du gjør det, prøv ved din væremåte å forsikre barnet om at det er helt i orden at det snakker om det. Hvis barnet simpelthen ikke klarer det, kan du prøve å få det til å få det ut gjennom lek. Hvis barnet leker med dukker eller lekedyr, kan du få det til å la dukkene eller lekene spille dramatiseringen, mens du leker med det.

«Dette er mamma-dukken. Og dette er pappa-dukken. Hva sier mamma-dukken når hun er sint?» Dette vil svært ofte ta barnet rett inn i scenen. Og hvis du virkelig lar det åpne seg og beskrive scenen uten fordømmelse, og lytter på en medfølende og interessert måte, og oppmuntrer det med et velplassert: «Ja ... og hva skjedde så?», vil det snart slutte å late som og begynne å fortelle deg direkte hva det overhørte. Selv om barnet ikke gjør dette, vil scenen, når det går gjennom den et par ganger med dukkene eller lekedyrene sine slik som barn ofte gjør, i stor grad minske i intensitet.

Tegninger

I stedet for dukker eller leker, kan du få barnet til å tegne. «Tegn et bilde av en kvinne og en mann ... Hva gjør de? Tegn et bilde av en kvinne som gråter», og så videre. Vekten bør alltid legges på den voksne personen som dramatiserte, og ikke på barnet som var slemt, hvis det skjedde. Å tegne, leke mor, far og barn med et barn: «Og så sier du ...?» «Og så sier jeg ...?» eller ganske enkelt få barnet til å dikte opp en historie om det, vil hjelpe.

Sinne

For barn som ikke er blitt hemmet i å gi utrykk for sitt sinne overfor foreldrene, er disse knepene vanligvis ikke nødvendige. De vil fritt fortelle og dramatisere scener som de har overhørt eller skjenneprekener som de har fått, hvis du opptrer som en interessert tilhører og oppmuntrer dem til å beskrive scenen mer nøyaktig. Hvis du ser på barn som leker, vil du ofte se dem gjøre akkurat dette, etterape sine foreldre og andre voksne i deres dramatiseringer.

Noen ganger kan bare det å spørre et barn: «Hva skjedde som fikk deg til å føle deg ille til mote?» eller «Hva sa jeg som fikk deg til å føle deg slik?» bringe frem og lindre de restimulerende elementene i den nåværende situasjonen.

Alle er kjent med de voldsomme truslene barn kan tenke ut når de er frustrerte: «Jeg skal rive ham i stykker og kaste ham i elva», «Jeg skal få alle sammen til å gå inn i et skap og låse det igjen og kaste nøkkelen, og da vil de bli lei seg», og så videre. Hvis du oppmuntrer dem med «Ja? Og hva vil du så gjøre?» eller «Oi, det hadde vært noe!», vil de holde på en stund, og så vil de ofte plutselig komme rett ut av opprørtheten og fortsette med det de holdt på med.

Hvis et barn er sint, la det være sint, selv om du er offeret. La barnet få gi utløp for sitt sinne, og det vil vanligvis raskt forsvinne. Men om du prøver å undertrykke det, vil det bli verre og vare lenger. Å la et barn reagere på en frustrerende situasjon uten ytterligere undertrykkelse, ser ut til å frigjøre energien fra frustrasjonen og vil få barnet ut av den raskere enn nesten hva som helst annet.

Frykt

Hvis et barn er redd, la det fortelle deg om det, idet du gir det all den oppmuntringen du kan. Dette er spesielt effektivt ved mareritt. Vekk opp barnet, hold det stille til gråten stilner litt, og spør det om marerittet, idet du bringer det gjennom det flere ganger til det ikke lenger er skremt. Spør det så om et hyggelig minne, og få det til å fortelle deg det før du forlater det. Hvis det ikke vil sove alene etter det, få det ikke til å konfrontere sin frykt. Bli hos barnet og oppmuntre det til å snakke om det inntil det ikke lenger er redd, selv om dette tar litt tid. Når du spør om frykt, kan du bruke uttrykket «det samme som». Hvis barnet er redd for mørket, spør det: «Hva er det samme som mørket?» Hvis barnet er redd for dyr, vil et lignende spørsmål få det til å analysere sin frykt. Kanskje vil du ikke alltid lykkes med den første utspørringen, men hvis du fortsetter tålmodig, vil du snart få et svar som vil gi deg en hendelse som det har sin oppmerksomhet på, og du kan hjelpe barnet til å håndtere dette ved å snakke om hva som skjedde.

Sorg

Hvis barnet er i sorg, er en god måte å begynne på: «Hva gråter du for?» Etter at barnet har fortalt hva det gråter for noen ganger, og hver gang er blitt hjulpet med spørsmål om hendelsen, og gråten har avtatt, kan du spørre: «Hva annet gråter du for?»

Ofte vil det faktisk være nok bare å la barnet gråte til det kommer ut av det. Dette er særlig sant hvis du har nær kontakt med det, og det vet at det kan regne med deg når det gjelder støtte og hjelp.

Prøv ikke å stoppe et barn fra å gråte ved ganske enkelt å be det om ikke å gråte. Håndter enten hendelsen som forårsaket gråten, ved å spørre hva som skjedde og få barnet til å fortelle om det til det ler, eller la det gråte den av seg mens du kjærtegner eller holder det. Ikke si noe i dette tilfellet, bare vis ømhet.

Irritabilitet

Hvis barnet rett og slett er grettent og «uregjerlig», kan du ofte få det ut av dette ved å avlede dets oppmerksomhet, ved å komme med en ny og spennende historie eller billedbok eller leke, eller, når det er et veldig lite barn, noe som glitrer. Dette er en gammel teknikk, men den er gyldig. Hvis barnet er grettent, er det sannsynlig at det kjeder seg, noe som betyr at den bestemte aktiviteten det var interessert i, har blitt undertrykt på et vis. Det ser etter noe nytt, men kan ikke finne det. Hvis du kan gi barnet noe som interesserer det, vil det raskt bli muntrere. Men gjør imidlertid ikke hektiske forsøk på å tiltrekke barnets oppmerksomhet, der du plager det med brå bevegelser og slike avledningsmanøvrer som: «Se, knøttet, se den pene klokken!» Og om dette ikke straks fører frem, hoppe over til en annen gjenstand. Dette vil ofte bare forvirre barnet. Beveg deg jevnt og stillferdig, hold stemmen myk og rolig, og henled barnets oppmerksomhet på en ny ting. Det burde være nok.

Hvis ikke noe av dette virker, kan du noen ganger frigjøre barnet fra dramatiseringen ved å bringe det opp til nåtid med intens fysisk stimulering, som lekeslåssing eller en annen livlig fysisk aktivitet.

Hvis du kan få barnets oppmerksomhet lenge nok, kan du be det fortelle deg om et eller annet hyggelig som skjedde. Til å begynne med kan barnet gjøre det motvillig, men etter som du oppmuntrer det, vil det ofte gå rett inn i det behagelige minnet, og ganske snart vil det være muntert igjen.

Å lage en ny lek med å huske, gir en konstruktiv og behagelig måte å holde et barn sysselsatt på under lange reiser, i perioder med venting, rekonvalesensperioder og så videre.

Barn har naturlig en god evne til å gjenkalle. De elsker å snakke om tidligere øyeblikk av glede. En god del av et barns samtale er fylt med de vidunderlige tingene det har gjort eller håper å gjøre, og det snakker ofte spontant om ganger hvor det er blitt skremt eller har vært ulykkelig.

Lær et barn å gjengi alle gledesøyeblikk, ved å spørre det om hva som hendte da det var i zoologisk hage eller gikk for å svømme. Når det begynner å fortelle, få det umerkelig over til presens, som anbefalt, hvis det ikke selv gjør det. Be barnet om å føle vannet, føle at det beveger seg, se hva som foregår, høre hva folk sier og lydene omkring seg. Dette vil bidra til å bygge opp barnets gjenkalling av de ulike tingene det sanset. Men ikke insister på en fullstendig fremstilling av sanseinntrykkene hvis barnet hurtig og sikkert gjenkaller hendelsen mens det forteller flytende om den. Det krever ikke mye å få et barn til å gjøre dette.

Du kan introdusere leken ved å si: «La oss leke huske-leken» eller «Fortell meg om da du dro til ...» eller «La oss late som om vi går til zoologisk hage igjen», eller en hvilken som helst annen slik tilfeldig setning. Gå så mye inn i fortellingen som du kan, idet du antar barnets tone og væremåte hvis du lett kan gjøre det, og vær alltid interessert og vent ivrig på den neste detaljen.

Når som helst et barn kommer og forteller deg om et uhell det har hatt, eller noe som skremte det eller gjorde det ulykkelig, lytt til det og få det til å gå gjennom det flere ganger. Etter hvert som barn lærer hvordan de «leker huske-leken», og lærer hva den gjør for dem, vil de begynne å be om den når de ønsker eller trenger den.

Det finnes mange flere assister som kan brukes til å hjelpe barn. Kontakt din nærmeste Scientologi-organisasjon for å finne en bok som inneholder disse.

Igjen, hovedpunktene i å ta seg av et barns opprørtheter eller skader er:

Gi om nødvendig assister for mindre skader, eller la barnet gråte det ut hvis dette synes tilstrekkelig.

Få barnet til å huske den siste gangen det skjedde, eller få det til å fortelle deg fullstendig hva som skjedde som gjorde det ulykkelig.

Lær et barn å huske ved å få det til å fortelle deg om tidligere gledesøyeblikk.

Bruk gjenkalling av gledesøyeblikk eller andre teknikker for å få barnet ut av øyeblikk med opprørtheter og opp til nåtid.

Slik behandling vil holde barnet sunnere og lykkeligere.