En kommunikasjonssyklus og toveiskommunikasjon er faktisk to forskjellige ting. Hvis vi undersøker strukturen i kommunikasjon nøye, vil vi oppdage at en kommunikasjonssyklus ikke er en fullstendig toveiskommunikasjon.

Hvis du ser på Figur A nedenfor, vil du se en kommunikasjonssyklus:

Her har vi Ole som opphavsmann til en kommunikasjon. Det er hans primære impuls. Denne impulsen er rettet mot Kåre. Vi ser at Kåre mottar den. Og så originerer Kåre et svar eller en anerkjennelse som Kåre´, og dette blir sendt tilbake til Ole´. Ole har for eksempel sagt: «Hvordan går det?» Kåre har mottatt dette. Og så har Kåre (idet han blir sekundær Årsak) besvart det som Kåre´ med: «Bare bra», som går tilbake til Ole´ og dermed avslutter syklusen.

Det kunne følge hva vi kaller en toveiskommunikasjonssyklus, som i Figur B nedenfor:

Her er det Kåre som originerer en kommunikasjon. Kåre sier: «Hvordan står det til?» Ole mottar dette, og svarer så som Ole´ eller sekundær årsak: «Det går rimelig bra.» Dette svaret anerkjennes så av Kåre´ når han mottar det.

I begge disse diagrammene finner vi at anerkjennelsen til den sekundære årsaken ble uttrykt (i diagram A) av Ole´ med et nikk eller et tilfreds ansiktsuttrykk. Likeledes blir Ole´s «Det går rimelig bra» (i diagram B) faktisk anerkjent av Kåre´ med et nikk eller et uttrykk som viser at kommunikasjonen ble mottatt.

Hvis både Ole og Kåre er «sterke, tause menn», vil de utelate deler av disse syklusene. Den mest opplagte utelatelsen, og den som oftest forstås som «kommunikasjonsforsinkelse», ville være der Ole i diagram A sier: «Hvordan går det?», og Kåre bare står der uten å si noe. (Med «kommunikasjonsforsinkelse» menes tidsperioden som kommer mellom det at et spørsmål stilles, og svaret på dette bestemte spørsmålet fra personen det stilles til.)

Her er Ole årsak til en kommunikasjon, og Kåre' fortsetter ikke syklusen. Vi verken vet eller forhører oss om og vi er ikke interessert i hvorvidt Kåre som mottakspunkt noensinne hørte det. Vi kan anta at han i det minste var til stede, og at Ole snakket høyt nok til å bli hørt, og at Kåres Oppmerksomhet var et eller annet sted i nærheten av Ole. I stedet for å fortsette med kommunikasjonssyklusen, sitter Ole nå igjen med en ufullført syklus, og får aldri muligheten til å bli Ole´.

Det er flere måter en kommunikasjonssyklus kan holde seg ufullført på, og disse kan kategoriseres som:

1. Ole unnlater å sende ut en kommunikasjon.
2. Kåre hører ikke kommunikasjonen.
3. Kåre´ unnlater å besvare den kommunikasjonen han mottok.
4. Ole´ unnlater å anerkjenne med et tegn eller ord at han har hørt Kåre´.

Vi kunne utpeke forskjellige «grunner» til alt dette. Men formålet vårt her er ikke å peke ut grunner til at de ikke fullfører en kommunikasjonssyklus. Hele formålet vårt har å gjøre med det at denne kommunikasjonssyklusen ikke blir fullført.

La oss nå si at Ole i diagram A er en person som tvangsmessig og hele tiden originerer kommunikasjon, uansett om han har folks oppmerksomhet eller ei, og uansett om denne kommunikasjonen er relevant i forhold til noen foreliggende situasjon. Vi oppdager at Ole når han kommuniserer, har en tilbøyelighet til å møte en uoppmerksom Kåre som ikke hører ham, og dermed en fraværende Kåre´ som ikke svarer, og dermed en fraværende Ole´ som aldri anerkjenner.

La oss undersøke den samme situasjonen i diagram B. Her har vi Kåre som opphavsmann til en kommunikasjon. Vi har den samme Ole med en kompulsiv utstrømming. Kåre sier: «Hvordan går det?», og syklusen blir ikke fullført fordi Ole er så opptatt av sin egen tvangsmessige talestrøm at han ikke blir Ole´, og aldri gir Kåre en sjanse til å bli Kåre´ og anerkjenne.

La oss nå ta en annen situasjon. Ole originerer kommunikasjoner, og Kåre er en person som aldri originerer kommunikasjoner. Ole originerer ikke nødvendigvis kommunikasjoner kompulsivt eller tvangsmessig, men Kåre er hemmet i å originere kommunikasjoner. Når Ole og Kåre arbeider sammen, ser vi at de ender i denne formen for aktivitet: Ole originerer en kommunikasjon, Kåre hører den, blir Kåre´, besvarer den og gir Ole muligheten til å bli Ole´.

Dette går utmerket, men toveiskommunikasjonssyklusen vil før eller senere gå i baklås, fordi den blir brutt av at Kåre aldri originerer kommunikasjon.

En toveiskommunikasjonssyklus ville virke slik: Ole, som har originert en kommunikasjon og fullført den, kan så vente på at Kåre originerer en kommunikasjon til Ole, og dermed fullfører resten av toveiskommunikasjonssyklusen. Kåre originerer en kommunikasjon, denne høres av Ole, besvares av Ole´ og anerkjennes av Kåre´.

Slik får vi en normal kommunikasjonssyklus mellom to «terminaler». For i dette tilfellet er Ole en terminal og Kåre en terminal, og man kan se at kommunikasjon strømmer mellom to terminaler.

Syklusene avhenger av at Ole originerer kommunikasjonen, Kåre hører kommunikasjonen, Kåre blir til Kåre´ og besvarer kommunikasjonen, og Ole´ anerkjenner kommunikasjonen. Så originerer Kåre en kommunikasjon, Ole hører kommunikasjonen, Ole´ besvarer kommunikasjonen, og Kåre´ anerkjenner kommunikasjonen. Hvis de gjorde dette, ville de aldri havne i krangel uansett hva de snakket om, og de ville til slutt oppnå enighet – selv om de var fiendtlig innstilt overfor hverandre. Vanskelighetene og problemene deres ville løses, og de ville være i en god tilstand seg imellom.

En toveiskommunikasjonssyklus bryter sammen når en av terminalene unnlater å originere kommunikasjoner når det er dens tur.

Vi oppdager at hele samfunnet har enorme problemer med dette. Folk er så vant til «ferdiginnspilt» underholdning, og er så hemmet når det gjelder å originere kommunikasjoner (av foreldre som ikke kunne kommunisere, og av utdannelse og andre årsaker), at de ender opp med svært få originerte kommunikasjoner. Det er nødvendig å originere en kommunikasjon for å få i gang en kommunikasjon i første omgang. Derfor finner vi at folk hovedsakelig snakker om ting som er påtvunget dem av ytre årsaker. De ser en ulykke, og de diskuterer den. De ser en film, og de diskuterer den. De venter på at en ytre kilde skal gi dem anledning til å føre en samtale. Men da begge er dårlige til å originere kommunikasjon – hvilket man også kunne betegne som mangel på fantasi – oppdager vi at den slags mennesker, som er avhengige av opprinnelige impulser utenfra, er mer eller mindre kompulsive eller hemmede i kommunikasjon. Derfor skifter samtalen hurtig og markant kurs, og kan ende med noen bemerkelsesverdige fiendtligheter eller gale konklusjoner.

La oss anta at Oles manglende impulser som primær årsak har ført ham inn i en tvangsmessig eller kompulsiv kommunikasjon. Vi oppdager at han har det så travelt med å utstrømme at han aldri har mulighet til å høre noen som snakker til ham, og hvis han hørte dem, ville han ikke svare dem. Kåre kunne på den andre siden være så helt utrolig dårlig som opprinnelig Årsak (det vil si, dårlig til å originere kommunikasjon) at han aldri engang blir til Kåre´, eller hvis han gjør det, så kommer han aldri med sin egen mening, og dermed får han Ole mer og mer ut av balanse og inn i mer og mer kompulsiv kommunikasjon.

Som du kan se av disse diagrammene, kunne det oppstå noen usedvanlige situasjoner. Det ville være situasjonen med tvangsmessige svar, så vel som hemmende svar. En person kunne bruke all sin tid på å svare, rettferdiggjøre eller forklare – hvilket er en og samme ting – uten at det var blitt originert noen opprinnelig kommunikasjon til ham. En annen person (som Ole´ i diagram A eller Kåre´ i diagram B) kunne bruke all sin tid på å anerkjenne, selv om han ikke mottok noe å anerkjenne. De alminneligste manifestasjonene og de man oftest legger merke til, er imidlertid «tvangsmessig» og «kompulsiv originasjon», «å motta uten å svare» og «ikke å anerkjenne svar». Og på disse punktene kan vi finne fastkjørte strømmer.

Da den eneste forbrytelsen i universet synes å være å kommunisere, og da den eneste formildende omstendigheten ved en person er å kommunisere, kan vi lett forstå at resultatet med sikkerhet vil bli en forklaring av kommunikasjon. Det vi bør forstå – med mye større glede – er at den nå kan løses.

Strømmer kjører seg fast i denne dobbelte kommunikasjons- syklusen når det oppstår en knapphet på:

1. Originering av kommunikasjon
2. Mottak av kommunikasjon
3. Svar på gitt kommunikasjon
4. Anerkjennelse av svar

Av dette kan man se at det bare er fire deler som kan bli problematiske i både diagram A og B – uansett hvor mange merkelige manifestasjoner dette kan resultere i.