La oss nå undersøke grundigere flere bestanddeler i kommunikasjon ved å se på to livsenheter, en av dem «A» og den andre «B». «A» og «B» er terminaler – med terminaler mener vi punkter som mottar, videreformidler og sender kommunikasjon.

Først er det «A»s intensjon. Hos «B» blir dette oppmerksomhet, og for at en virkelig kommunikasjon skal finne sted, må det finne sted en duplisering hos «B» av det som ble sendt ut fra «A».

For å sende ut en kommunikasjon må «A» selvfølgelig opprinnelig ha viet «B» oppmerksomhet, og «B» må ha viet denne kommunikasjonen noe intensjon, i det minste om å lytte eller motta; slik at både årsak og effekt har intensjon og oppmerksomhet.

Det finnes en annen faktor som er svært viktig. Dette er dupliseringsfaktoren. Vi kunne uttrykke dette som «realitet», eller vi kunne uttrykke det som «enighet». Graden av enighet som er oppnådd mellom «A» og «B» i denne kommunikasjonssyklusen, blir realiteten deres, og denne oppnås mekanisk ved duplisering. Med andre ord er graden av realitet oppnådd i denne kommunikasjonssyklusen, avhengig av mengden med duplisering. B, som Effekt, må i en viss grad duplisere hva som ble sendt ut fra A, som Årsak, for at den første delen av syklusen skal skje.

Så må «A», som nå er effekt, duplisere det som ble sendt ut fra «B», for at kommunikasjonen skal fullføres. Hvis dette blir gjort, finnes det ingen skadelige konsekvenser.

Hvis denne dupliseringen ikke finner sted hos «B», og deretter hos «A», får vi det som til sammen utgjør en uferdig handlingssyklus. Hvis for eksempel «B» ikke tilnærmelsesvis dupliserte det som ble sendt ut fra «A», ble ikke den første delen av kommunikasjonssyklusen oppnådd, og mye randomitet (uforutsigbar bevegelse), forklaring og krangel kunne bli resultatet. Hvis «A» deretter ikke dupliserte det som ble sendt ut fra «B», når «B» var årsak i den andre syklusen, skjedde det igjen en ufullstendig kommunikasjonssyklus med påfølgende manglende realitet.

Hvis vi kutter ned på realiteten, kutter vi naturligvis ned på affiniteten – følelsen av å være glad i eller like noe eller noen. Der duplisering ikke er til stede, vil man se at affiniteten faller. En fullstendig kommunikasjonssyklus vil resultere i høy affinitet. Hvis vi skaper uorden i noen av disse faktorene, får vi en ufullstendig kommunikasjonssyklus der enten A eller B eller begge to venter på avslutningen av syklusen. På denne måten blir kommunikasjonen skadelig.

En uferdig kommunikasjonssyklus skaper noe som kunne kalles en «svarhunger». En person som venter på et signal om at kommunikasjonen hans er blitt mottatt, har en tendens til å akseptere enhver innstrømming. Når en person har ventet vedvarende i meget lang tid på svar som ikke ankom, vil han selv trekke ethvert svar fra et hvilket som helst sted inn til seg i et forsøk på å avhjelpe sin knapphet på svar.

Uferdige kommunikasjonssykluser skaper en knapphet på svar. Det betyr ikke noe særlig hva svarene var eller ville være, så lenge de tilnærmelsesvis ligner på emnet det gjelder. Det betyr noe når det blir gitt et eller annet fullstendig uventet svar, slik som i kompulsiv eller tvangsmessig kommunikasjon, eller når det ikke blir gitt noe svar i det hele tatt.

Kommunikasjon er i seg selv bare skadelig når den utstrømmende kommunikasjonen fra årsak er plutselig og uten sammenheng med omgivelsene (ulogisk). Her har vi brudd på Oppmerksomhet og Intensjon.

Faktoren interesse kommer også inn her, men er langt mindre viktig. Ikke desto mindre forklarer det en hel del om menneskelig atferd. «A» har intensjonen om å interessere «B». B blir interessant for å bli snakket til.

På samme måte er «B», når han sender ut en kommunikasjon, interessert, og «A» er interessant.

Her har vi som en del av kommunikasjonsformelen (men en mindre viktig del) terminalene A og Bs stadige skifte mellom å være interessert og å være interessant. Årsak er interessert, effekt er interessant.

Av noe større viktighet er det faktumet at Intensjonen om å bli mottatt for «A» sin del, gjør det nødvendig for «A» å bli dupliserbar.

Hvis «A» ikke i noen grad kan være dupliserbar, vil hans kommunikasjon da selvfølgelig ikke bli mottatt hos «B». For «B», som er ute av stand til å duplisere «A», kan ikke motta kommunikasjonen.

Som et eksempel på dette, la oss si at «A» snakker kinesisk, mens «B» bare kan forstå fransk. Det er nødvendig for «A» å gjøre seg dupliserbar ved å snakke fransk til «B», som bare forstår fransk. I et tilfelle der «A» snakker ett språk, og «B» et annet, og de ikke har noe språk felles, er muligheten for «etterligning» til stede, og en kommunikasjon kan likevel finne sted. «A» kan, hvis han har en hånd, løfte den. «B» kan, hvis han har en, løfte sin hånd. Så kunne «B» løfte den andre hånden sin, og «A» kunne løfte sin andre hånd. Og vi ville ha fullført en kommunikasjonssyklus ved etterligning.

Grunnleggende sett er alle ting betraktninger. Vi betrakter det slik at ting er, og derfor er de. Ideen er alltid overordnet mekanikken i energi, rom, tid og masse. Det ville være mulig å ha helt andre ideer om kommunikasjon enn disse. Imidlertid er disse tilfeldigvis de ideene om kommunikasjon som er felles i dette universet, og som blir benyttet av livsenhetene i dette universet. Her har vi den grunnleggende enigheten om emnet kommunikasjon i kommunikasjonsformelen slik den er gitt her. Fordi ideer er overordnet dette, kan et vesen i tillegg til kommunikasjonsformelen få en eiendommelig idé om nøyaktig hvordan kommunikasjon burde foregå, og kan finne seg selv helt ute av kommunikasjon hvis det ikke er allmenn enighet om dette.

La oss ta et eksempel med en modernistisk forfatter som insisterer på at de tre første bokstavene i alle ord burde utelates, eller at ingen setning burde avsluttes. Han vil ikke oppnå enighet hos sine lesere. Man kunne si at det finnes et fortløpende naturlig utvalg som luker ut merkelige eller underlige ideer om kommunikasjon.

For å være i kommunikasjon følger mennesker de grunnleggende reglene slik de er gitt her. Og når noen prøver å avvike for sterkt fra disse reglene, dupliserer de ham simpelthen ikke, og han går i realiteten ut av kommunikasjon.

Nå kommer vi til problemet med hva en livsenhet må være villig til å erfare for å kommunisere. For det første må det primære kildepunktet være villig til å være dupliserbart. Det må være i stand til å vie i hvert fall noe Oppmerksomhet til mottakspunktet. Det primære mottakspunktet må være villig til å duplisere, må være villig til å motta, og må være villig til å skifte til å bli et kildepunkt for å sende kommunikasjonen, eller et svar på den, tilbake. Og det primære kildepunktet må i sin tur være villig til å være et mottakspunkt.

Ettersom vi grunnleggende sett har å gjøre med ideer og ikke mekanikk, ser vi da at det må eksistere en sinnstilstand mellom et årsakspunkt og et effektpunkt hvor begge to er villige til å være årsak eller effekt når de ønsker det, er villige til å duplisere når de ønsker det, er villige til å være dupliserbare når de ønsker det, er villige til å skifte når de ønsker det, er villige til å oppleve avstanden mellom seg – og kort sagt er villige til å kommunisere.

Der hvor vi har disse tilstandene i et individ eller en gruppe, har vi mentalt sunne mennesker.

Der hvor det oppstår en uvillighet til å sende eller motta kommunikasjoner, hvor mennesker tvangsmessig eller på en besatt måte sender kommunikasjoner uten retning og uten å prøve å være dupliserbare, hvor individer som mottar kommunikasjon, står tause og ikke anerkjenner eller svarer, har vi irrasjonelle faktorer.

Noen av tilstandene som kan oppstå på en irrasjonell linje, er å unnlate å gjøre seg dupliserbar før man sender ut en kommunikasjon, en intensjon i strid med det å bli mottatt, en uvillighet til å motta eller å duplisere en kommunikasjon, en uvillighet til å oppleve avstand, en uvillighet til å skifte, en uvillighet til å vie oppmerksomhet, en uvillighet til å uttrykke intensjon, en uvillighet til å anerkjenne, og generelt en uvillighet til å duplisere.

For noen kan det se ut som om løsningen på kommunikasjon er å la være å kommunisere. Man kunne si at hvis man ikke hadde kommunisert i første omgang, ville man ikke ha vært i vanskeligheter nå.

Det er kanskje en viss grad av sannhet i dette, men et menneske er så dødt som det ikke kan kommunisere. Det er så levende som det kan kommunisere.