Dersom man ikke har noen fortrolighet med hvordan en scene (et område) burde være, kan man ikke lett oppdage utepunkter (ulogiske data) i den.

Dette er det som også kunne bli kalt en ideell scene eller situasjon. Hvis man ikke kjenner den ideelle scenen eller situasjonen, er man ikke tilbøyelig til å observere punkter som ikke er ideelle ved den.

La oss sende en bonde til sjøs. I en mild vind, med rær og bommer som knirker, og vann som slår mot skroget, er han sikker på at skipet er i ferd med å synke. Han har ingen fortrolighet med hvordan det skal lyde eller se ut, så han går glipp av eventuelle virkelige utepunkter, og betrakter kanskje alle plusspunkter som utepunkter.

På en rolig og vakker dag ser han imidlertid en lastebåt komme innenfor 500 fots avstand fra båtsiden og gå full fart akterut, og tror at alt er storartet.

Kanskje forsøker en erfaren offiser desperat å unngå kollisjon, og alt bonden vil tro, er at offiseren er uhøflig! Bonden, som mangler enhver fortrolighet med sjøen, og ikke har noe ideal når det gjelder hva komfortabel ferd ville være, ville sjelden se virkelige utepunkter, med mindre han druknet. Men en erfaren sjømann, som er fortrolig med scenen i alle dens omskiftelige former, ser et utepunkt i alle små ulogikker.

På den andre siden, sjømannen på bondegården ville fullstendig overse rust på kornet og en åpen grind, og ville ikke se noen utepunkter på en bondegård som en bonde visste var i ferd med å gå konk.

Regelen er:

EN PERSON MÅ HA EN IDEELL SCENE Å SAMMENLIGNE DEN EKSISTERENDE SCENEN MED.

Hvis et stabsmedlem ikke har noen idé om hvordan en virkelig organisasjon skal fungere, går vedkommende glipp av åpenbare utepunkter.

Man ser eksempler på dette når en erfaren organisasjonsleder som besøker en organisasjon, prøver å gjøre et grønt stabsmedlem (et som ikke har noe ideal eller noen fortrolighet) oppmerksomt på hva som er ute. Det grønne stabsmedlemmet ordner motvillig opp i det han sier skal gjøres, men dropper det i det øyeblikk han reiser. Fordi det grønne stabsmedlemmet mangler fortrolighet og et ideal for en perfekt org, ser han rett og slett ikke noe galt, og heller ikke noe riktig!

Konsekvensene av dette er i seg selv ulogiske. Man ser en utrent leder som sier opp alle dem som produserer, og lar skurkene (korrupte eller verdiløse mennesker) være. La oss si at hans falske ideal ville være en stille organisasjon. Så han avskjediger enhver som er bråkete eller forlanger noe. Han ignorerer statistikker. Han ignorerer de tingene han burde passe på, bare fordi han har et mangelfullt ideal og ingen fortrolighet med en korrekt scene.

OBSERVASJONSFEIL

Når scenen ikke er noe man er fortrolig med, må man se nøye for å bli klar over ting. Du har sett turister gjøre dette. Likevel «ser» den gamle innbyggeren langt mer enn de gjør, mens han går rett frem nedover veien.

Det er lett å forveksle det nye med det «viktige faktumet». «Det var en varm dag til vinter å være», er et nyttig faktum kun når det viser seg at alt faktisk frøs til is den dagen, eller det indikerte et annet utepunkt.

De fleste feil i observasjon blir gjort fordi man mangler et ideal for scenen eller fortrolighet med den.

Det finnes imidlertid andre feilkilder.

«Å være rimelig» er hovedovertredelsen. Folk gjør for eksempel en dub-in (antar eller har en falsk, hallusinatorisk persepsjon) av en manglende bit i en rekkefølge, i stedet for å se at den faktisk mangler. Man innbiller seg at det finnes et falskt datum, fordi en rekkefølge er feil eller har et manglende trinn.

Det er skremmende å se hvor lett folk kjøper dub-in. Dette er fordi en ulogisk rekkefølge er ubehagelig. For å lette på ubehaget forvrenger de sin egen observasjon ved å ignorere utepunktet og konkludere med noe annet.

Presis observasjon

Det er visse forutsetninger som er nødvendige for presis observasjon.

Først er det et middel til persepsjon, hva enten det er ved fjernkommunikasjon via ulike kommunikasjonslinjer, eller ved direkte syn, berøring, erfaring.

Det andre er et ideal for hvordan scenen eller området skulle være.

Det tredje er fortrolighet med hvordan slike scener er når tingene går bra eller dårlig.

Det fjerde er å forstå plusspunkter eller riktigheter når de er til stede.

Folk kjøper lett innbilte data. For å avhjelpe ubehaget forvrenger de sin egen observasjon ved å ignorere utepunktet og konkludere med noe annet.

Det femte er å kjenne utepunkter (alle typer) når de dukker opp.

Det sjette er en hurtig evne til å analysere data.

Det sjuende er evnen til å analysere situasjonen.

Det åttende er villigheten til å inspisere området med outnessen.

Deretter må man ha kunnskapen og forestillingsevnen som er nødvendig for å håndtere.

Man kunne kalle det ovenstående for observasjonssyklusen. Hvis man kaller håndtere for nummer 9, ville det være kontrollsyklusen. Hvis man er trent til å tenke seg alle variasjoner av utepunkter (ulogikk), og lærer seg opp til å se for seg et ideal, og oppnår fortrolighet med scenen eller typen område, vil ens evne til å observere og håndtere ting bli betraktet som nesten overnaturlig.