Alltid når folk slår seg sammen og fungerer som grupper, skaper de enigheter, uansett om disse faktisk er uttalt eller ikke, angående hva som er rett og hva som er galt, hva som er moralsk og hva som er umoralsk – med andre ord hva som vil bidra til overlevelse, og hva som vil være ødeleggende for overlevelse. Dette er en moralkodeks – en rekke enigheter en person har tilsluttet seg for å garantere gruppens overlevelse. Hvor stor gruppen er, har ingen betydning – om det er en gruppe med to personer som danner et ekteskap, eller en hel nasjon som blir dannet – de inngår visse enigheter.

Når den ene eller den andre av partene i et forhold eller ekteskap overtrer moralkodeksen de har inngått enighet om, føler vedkommende ofte at han eller hun ikke kan fortelle den andre om det. Men disse overtredelsene, som er uuttalte, men ikke desto mindre overtredelser, kan gradvis bygge seg opp og forårsake at forholdet oppløses.

I Scientologi kalles en skadelig handling eller en overtredelse av en gruppes moralkodeks en overthandling. Når en person gjør noe som strider imot moralkodeksen han har sagt seg enig i, eller når han unnlater å gjøre noe som han burde ha gjort ifølge denne moralkodeksen, har han begått en overthandling. En overthandling bryter med det som det var enighet om.

En uuttalt, uannonsert overtredelse av en moralkodeks personen er bundet av, kalles et withhold. Et withhold er derfor en overthandling en person begikk, som han eller hun ikke snakker om. Ethvert withhold kommer etter en overthandling.

Disse overtredelsene bestemmer i hvilken grad en person har avskåret seg fra fri kommunikasjon med resten av gruppen. Hvis en mann for eksempel spiller bort pengene som trengs for å betale familiens regninger, har han begått en overthandling. Og hvis han så skjuler dette faktumet og aldri nevner det for sin kone eller sin familie, vil han late som om han er en del av gruppen mens han ikke lenger er det, fordi han har brutt enighetene som gruppen er basert på. Det er denne faktoren som forårsaker at en gruppe, en familie eller et ekteskap oppløses.

Et ekteskap som er brutt ned til en super-atskillelse av overthandlinger og withhold, er nesten umulig å sette sammen igjen bare ved å postulere at det skal eksistere. Etter at folk har atskilt seg fra hverandre, må de «u-atskille» seg igjen.

Denne handlingen er en overtredelse av det ektefellene er blitt enige om, og klassifiseres som en overthandling.

Mannen er uvillig til å kommunisere til sin hustru hva han gjorde. Dette er et eksempel på et withhold.

Noen som gifter seg, tror kanskje at måten det skal foregå på er: En strålende junidag møtes denne kjekke (eller ikke så kjekke) råtassen og denne vakre (eller ikke så vakre) jenta, og de sier: «Ja, til døden skiller oss ad ...» Og de tror at de nå har skapt et ekteskap. De har ikke engang begynt.

De må finne ut hvordan de ser ut før frokost. Dette arrangementet har mer å gjøre med kosmetikk og barberblader enn noe som helst annet. De må lære å leve med hverandre, om de kan. Og ved at de giftet seg, har de til en viss grad visket ut det de gjorde før det, og de starter derfra.

Hva som hender derfra og videre er hva som teller. Men ting de har gjort tidligere, som de innbitt holder tilbake fra hverandre, lar noen ganger ikke engang ekteskapet komme i gang. Og førtiåtte timer senere har ekteskapet deres strandet fordi det rett og slett finnes for mange overter og withhold til og med fra før de kjente hverandre.

Men selv dette tilfellet kan berges.

I et ekteskap som har kvernet og gått i år etter år, kan overthandlinger og withhold bygge seg opp inntil partene «vokser fra hverandre». Det anses som tradisjon at mot slutten av det tredje året har ikke lenger ektefellene noen glede av hverandre. Dette er på en måte etter læreboken, og «alle psykologer vet det», men de vet ikke hvorfor. Det er overthandlingene og withholdene.

Hvis dette er tilfelle etter tre år, hva med etter ti? Innen den tid har mange par bare lært seg å holde ut. De er begge på blidgjøring – en tilstand der de prøver å formilde hverandre eller redusere hverandres sinne. De kommer overens på en eller annen måte, og de vil heller ha det slik enn på en annen måte; de vil heller være gift enn ikke, og de tror de klarer seg greit. Og de tenker ikke altfor mye på jenta eller gutten de burde ha giftet seg med i stedet for lenger. Det fungerer på et vis.

Inn i dette forholdet kan vi nå introdusere svært forbløffende fremstøt: Vi kan rydde opp i det ekteskapet!

Alt en skilsmisse er, eller alt en tilbøyelighet eller tilbaketrekning er, er rett og slett for mange overter og withhold mot ektefellen. Det er så ukomplisert som det.

Når en ektefelle sliter og ønsker å dra, og sier «Jeg burde dra» eller «Det er best at jeg ikke blir» eller «Jeg burde gjøre noe annet» eller «Vi burde gå fra hverandre» eller «Jeg ville hatt det mye bedre hvis vi ikke hadde gjort det», da stammer alle de begrunnelsene direkte fra overthandlingene og withholdene til ektefellen som kommer med disse begrunnelsene til den andre ektefellen.

Faktisk er en grunnleggende årsak til at en person gjør dette, at han prøver å beskytte den andre ektefellen mot sin egen ondsinnethet. Derfor sier han: «Vel, det er best at jeg drar», «Det er best at vi gjør det slutt» eller «Vi bør roe det ned». Og det er vanligvis den gradvise tilnærmingen til en oppløsning av et ekteskap – «Roe det ned», «Jeg bør dra», «Vi bør skille lag». Men nå kan vi ta disse tingene og «av-roe» dem.

Sannsynligvis, mens du prøver å renske opp ekteskapet for et par, vil de utvilsomt bestemme seg for at alt er over og at det ikke er noen grunn til å fortsette med det fordi man kunne ikke på noen mulig måte ... Det som redder oss ut av det hver gang, er å få begge til å huske hva han selv eller hun selv gjorde. Hvis de bare har det klart for seg, vil det hele få en perfekt avslutning.