Mange mennesker er ikke bare overbevist om at omgivelsene er farlige, men at de stadig blir mer og mer farlige. For mange er det en større utfordring enn de føler de kan makte. 

Faktum er imidlertid at omgivelsene fås til å se mye farligere ut enn de egentlig er.

Et stort antall mennesker er profesjonelle skapere av farlige omgivelser. Dette inkluderer yrker som er avhengige av et farlig miljø for å eksistere, som politikeren, politimannen, journalisten, begravelsesagenten og andre. Disse menneskene selger et farlig miljø. Det er deres viktigste vare. De føler at hvis de ikke fikk folk til å akseptere den ideen at omgivelsene er farlige, ville de straks gå fallitt. Altså er det i deres interesse å gjøre omgivelsene mye farligere enn det de i virkeligheten er.

Omgivelsene er farlige nok. 

En gang ble det hevdet at visse samfunn ikke utviklet seg fordi det ikke var tilstrekkelig med utfordringer i omgivelsene. En av dem som hevdet dette, var den engelske historikeren og filosofen Arnold Toynbee (1889–1975), som mente at områder som Mexico ikke utviklet seg av den grunn. Toynbees idé om dette var imidlertid skapt i et elfenbenstårn; han satt i bibliotek og leste bøker, men gikk aldri ut og snakket med noen meksikanere. 

Så Toynbee erklærte med et stort, definitivt utropstegn, etterfulgt av utallige universitetseksamener at «årsaken til at meksikaneren ikke lykkes, er at han ikke har nok utfordringer i sine omgivelser. Grunnen til at Sør-Amerika ikke er en lovende industrimakt, skyldes utilstrekkelige utfordringer i omgivelsene. Årsaken til at afrikaneren ikke har blitt mer sivilisert, er fordi omgivelsene hans ikke byr på nok utfordringer.» 

Hva visste Toynbee om det? Han tilbrakte all sin tid bakerst i et bibliotek, og leste bøker skrevet av menn som også hadde tilbrakt hele sitt liv i et bibliotek! Dette er ingen måte å lære om livet på. 

Enda et eksempel: På Filippinene ankommer en dristig, energisk hvit mann, og han gir råd til de innfødte igorotene (en stamme som bor i de nordlige fjellområdene på Filippinene). Han sier: «Hvis dere bare lager en liten vei fra landsbyen ned til elven, og så tar en oksekjerre ned til elven om morgenen, og fyller opp en vanntank og bringer den tilbake til landsbyen, så slipper kvinnene å gå den lange veien til elven. Dere burde engasjere dere i dette offentlige arbeidet straks.» 

Han blir fullstendig opprørt over at de ikke straks reagerer på anbefalingen hans, og han går av sted og tenker: «Aha! De menneskene har utilstrekkelig med utfordringer i omgivelsene sine. De har ikke noe å hige etter. Ingen ambisjon. Ikke slik som oss i Vesten – vi har utfordringer i omgivelsene våre.»

Og denne mannen hadde liksom utfordringer i sine omgivelser? Moren hans dyttet cornflakes i munnen på ham, og pappa skrev ut alle sjekkene mens han gikk på college, og livet hans var brolagt i alle retninger med maskiner og kjøretøyer. Omgivelsene hans var allerede overvunnet, så selvsagt kunne han tillate seg å være dristig. 

Men hva er egentlig igorotens omgivelser, der han sitter ved bålet og lytter til den hvite mannen som forteller hvordan han skal lage en liten vei til elva? Denne igoroten har en liten gutt som han elsker svært høyt, men han vet at denne lille gutten på grunn av sykdom og dårlig mat bare har en ørliten mulighet til å leve til han er sju år gammel. Han vet at når regnet kommer, så kommer det ikke som vanlig nedbør, men som oversvømmelser, og hvert eneste såkorn skylles bort, og jorda blir ødelagt. Men hvis han klarer å redde noe av det, så kanskje han vil leve noen måneder til. Han vet at alt han behøver å gjøre, er å gå under feil tre og bli bitt av en giftslange, og så er det kroken på døren for ham. Med andre ord: Han vet allerede at han ikke kan leve, så hvorfor prøve? 

Med andre ord, for mange mennesker er utfordringene i omgivelsene totalt overveldende. 

Men betyr dette at det ikke er noen utfordringer i omgivelsene i de mer «siviliserte» delene av verden? På ingen måte. Se på situasjonen til en ung kunstner fra Terre Haute, Indiana, som flyttet til New York City. Den tilfeldige iakttaker ville si at han flyttet fordi det ikke var noen utfordring i omgivelsene hans i Terre Haute. Nei igjen. Utfordringen var for stor. 

Denne fyren bestemte seg i utgangspunktet for å bli maler fordi han ikke kunne holde ut å arbeide i matvareforretningen med den samme fyren som julte ham opp i barnehagen, på ungdomsskolen og på gymnaset. Tanken på å måtte arbeide sammen med denne fyren hver dag, var bare for mye av en utfordring for ham. Så han ble kunstner, men ingen i Terre Haute kjøpte malerier, og ingen trodde på det han gjorde. Han hadde ingen fremtid der, han kunne se frem til konstant sult, han var ute av stand til å bidra til samfunnet. Det var meget fiendtlige omgivelser. Så han flyttet til noen hyggeligere omgivelser, Greenwich Village. Han ville heller sulte i hjel stille og rolig i Greenwich Village, enn bli truet til døde i Terre Haute, Indiana. 

Vi må altså konkludere med at ethvert individ, enten det er hvitt, svart, rødt eller gult må befinne seg i omgivelser som det opplever som overveldende, hvis det ikke har klart å oppfylle sin egen bestemmelse. Og dets metoder for å takle disse omgivelsene må være utilstrekkelige for dets overlevelse. Individets eksistens er så apatisk eller så ulykkelig som det opplever omgivelsene sine som overveldende. 

Hvorfor skulle da folk overanstrenge seg for faktisk å få omgivelsene til å virke farligere enn det de allerede er?