Kommunikasjon
Det tredje og viktigste hjørnet i ARC-trekanten er kommunikasjon. I menneskelige relasjoner er dette viktigere enn de andre to hjørnene av trekanten for forståelsen av hva menneskelige relasjoner består av i dette universet. Kommunikasjon er løsningen for alle ting. Det oppløser alt.
Hvordan kommer folk i kommunikasjon med hverandre?
For at det skal være kommunikasjon, må det være enighet og affinitet. For at det skal være affinitet, må det være enighet om realitet og kommunikasjon. For at det skal være realitet og enighet, må det være affinitet og kommunikasjon – en, to, tre. Hvis du slår ut affinitet, forsvinner kommunikasjon og realitet. Hvis du slår ut realitet, vil kommunikasjon og affinitet forsvinne. Hvis du slår ut kommunikasjon, vil de alle forsvinne.
Det er flere måter å blokkere en kommunikasjonslinje på. En er å kutte den. En annen er å gjøre den så smertefull at personen som mottar den, vil kutte den. En tredje er å ha så mye på den at den korker seg. Det er tre svært viktige ting å vite om en kommunikasjonslinje. Og dessuten at kommunikasjon må være god kommunikasjon: de nødvendige dataene sendt i den nødvendige retningen, og mottatt.
Alt kommunikasjon vil dreie seg om, er forresten realitet og affinitet angående det fysiske universet. Diskusjoner vil gå på hvorvidt det er eller ikke er affinitet, eller hvorvidt det er eller ikke er enighet, og hvor man spesielt er uenige i enigheten når det gjelder det fysiske universet.
Affinitet kan bygges opp på mange måter. Du kan snakke med folk og bygge opp en affinitet med dem. Men husk at dette er kommunikasjon, ikke bare prat. Det er mange, mange måter å kommunisere på. To mennesker kan sitte og se på hverandre og være i kommunikasjon. En av måtene å begynne å kommunisere på, er ved berøring. Du kan kjæle en katt, og katten begynner plutselig å male; du er i kommunikasjon med katten. Du kan ta noen i hånden, og du er i kommunikasjon med ham fordi berøring har funnet sted. De gamle skoleguttene med ideen om «nebb og klør» og at «alle hater i virkeligheten alle og alle er i forsvarsposisjon, og det er derfor vi blir nødt til å tvinge alle til å bli sosiale dyr» sa at grunnen til at menn gir hverandre hånden, er for å vise at de ikke har våpen i de. Nei, det er en kommunikasjon. I Frankrike, Italia, Spania og så videre omfavner de hverandre; det er masser av kontakt, og den kontakten er kommunikasjon.
Hvis en person er svært ute av kommunikasjon, og du rekker ut hånden og klapper ham på skulderen, og han vrir seg litt unna (han betrakter alle ting som smertefulle) selv om han tar seg i det, vil du finne at han også verbalt er ute av kommunikasjon. Du prøver å si noe til ham: Du sier: «Vet du, jeg synes at det er et temmelig bra prosjekt, prosjekt 342A, og jeg synes at vi burde støtte det.» Han vil sitte der og se på deg og nikke, og så vil han gå ned og fullføre Prosjekt 36.
Du sier: «Prosjekt 36 er nettopp blitt forkastet. Vi skulle ikke gjennomføre det i det hele tatt». Men han vet knapt at du snakker til ham. Han unngår alt du sier. Eller han kan snakke til deg så hardt og så lenge at du ikke får en sjanse til å fortelle ham at du ønsker å gjøre prosjekt 342A. Dette er også å unngå deg. Han er med andre ord ute av kommunikasjon med deg. Derfor er hans affinitet lav, og han vil ikke være enig med deg heller. Men om du kan få ham til å bli enig i noe, vil både kommunikasjonen og affiniteten øke.
Dette er omtrent de viktigste dataene du kan komme borti innen området mellommenneskelige relasjoner.
Du kan ta en hvilken som helst gruppe menn som arbeider på et prosjekt, kaste ett blikk på formannen og mennene, og si hvorvidt disse menneskene er i kommunikasjon med hverandre eller ikke. Om de ikke er det, arbeider de ikke som et koordinert lag. De er ikke i kommunikasjon, kanskje fordi de ikke er enige om hva de gjør.
Alt du behøver å gjøre, er å ta gruppen, sette dem sammen og si: «Hva er det dere gjør?» Du spør ikke formannen, du spør hele gruppen og formannen: «Hva er det dere gjør?»
En fyr sier: «Jeg tjener 240 kroner i uka. Det er det jeg gjør.» En annen sier: «Vel, jeg er glad for å komme meg ut av huset hver dag. Kjerringa er ganske lei å ha med å gjøre.» En annen sier: «Faktisk får jeg av og til kjøre lastebilen der borte, og jeg liker å kjøre lastebilen, og jeg finner meg i resten av disse tingene. Jeg kjører lastebilen, og jobbe må jeg jo uansett.» En annen mann kunne si, hvis han var ærlig: «Jeg blir i denne jobben fordi jeg hater denne dusten dere har her som formann. Hvis jeg kan vie livet mitt til å gjøre livet surt for ham, gjør det meg jaggu glad.»
Du trodde hele tiden at disse mennene tenkte at de planerte en vei. Ikke én av dem tenkte at de planerte en vei. Du trodde de bygde en vei. Ikke én av dem bygde en vei. Ikke én av dem planerte engang.
Dette arbeidslaget kan være ulykkelig og ineffektivt, men du samler dem, og du sier: «Vel, dere vet at en dag kommer massevis av biler til å kjøre på denne veien. Kanskje de kommer til å kollidere fra tid til annen og så videre, men massevis av biler kommer til å kjøre på denne veien. Dere bygger en vei, gutter. Det er en ganske tung jobb, men noen må gjøre den. Mange mennesker kommer til å takke dere for å ha bygd denne veien. Jeg vet at dere ikke bryr dere noe om det, men det er faktisk det vi driver med her. Jeg vil gjerne ha noen forslag fra dere om hvordan vi kunne bygge denne veien lite grann bedre.» Plutselig bygger hele arbeidslaget en vei. Affinitet, realitet og kommunikasjon går rett til værs.